Større hjerter, merkbar kjærlighet

Fredag ettermiddag. Jeg tok en rolig morgen grunnet det en må kalle en utidig og ubehagelig hodepine. Derefter jogga jeg til skolen, og har hatt nødvergetrening. Dvs trene på å slå, bli slått, sparke og bli sparka.

Det begynner å nærme seg to uker siden Bestefar døde. Fortsatt er det trist, men det er igrunn et godt tegn på hvor flott han var. Til helga er det Trysiltur med Filla-Hamarfolk, det blir fantastisk bra. Møter, masse tid i bakken, lite søvn og masse bra folk.

Forrige helg bar preg av dårlige idrettsprestasjoner. I turneringa i sørlandshallen røk vi ut i kvartfinalen, lenge før morroa begynte. Langrennsfolket i OL smurte lim under skia, og trodde det var kretsmesterskap de gikk, og ellers gikk det meste galt. Heldisvis redda Aamodt mye av æren.
Det var herlig å se Joachim, Ole Einar, Ingrid, Maria (gange 3), Lindis, Elisabeth, Tormod, Terje, Anne, Stine, SveinAtle, Line, Karoline, Siri, Martin +++ igjen! Dere er flotte folk. Dere er flotte. Dere er. Dere.

Den siste tida har jeg tenkt masse på det Betlehemmenigheten har som mål for denne våren: Større hjerter - merkbar kjærlighet. Jesus krever så utrolig lite av oss. Men Han spør: Si meg, hva har du gjort mot en av disse mine minste? Drømmen er å få lov å la det være synlig at vi tror på noe gjennom det vi gjør. Kanskje kan en sette seg som mål å gjøre én ting hver dag som betyr noe for noen. Det er ikke sånn superambisiøst. Men nettopp derfor skulle det kanskje la seg gjøre?
Jesus sa heldigvis ikke: Jeg var i fengsel, og dere satt meg fri. Nei. Han sa: Og dere besøkte meg. det skal så evig lite til. Så kanskje vi skal gjøre nettopp litt?

Større hjerter - merkbar kjærlighet. God helg.

Bestefar

12. september 1914 ble Bestefar født. 13. ferbruar 2006 døde han. I mellomtida rakk han å sette preg på og forbedre utallige menneskers liv.

Da jeg hørte Bestefar var blitt enda dårligere, dro jeg søndag ettermiddag til sykehuset der han lå. Der fikk jeg tatt avskjed med min kjære Bestefar. Han både åpnet øynene og smilte mens jeg var der. Kl 12 mandag formiddag sovnet han rolig inn. Jeg fikk fort fri fra skolen, og fikk dratt ned og sett det legemet han forlot, og vært med Bestemor og søster. I går var det bisettelse, og tirsdag er det begravelse. Imens Bestefar sitter og smiler av oss fra Himmelen, får vi gråte fra oss her nede.

Bestefar kommer veldig høyt oppe på topp 1 lista mi over mine store helter og forbilder. Han var alltid interessert, morsom og til de grader vis. Noe av det siste han sa til Anne Kari, var å gjenta: "Jeg er sterk i troen, jeg er sterk i troen".
Bestefar er mitt aller største forbilde på å leve nært og avhengig av Gud. Så var det heller ikke overraskende at teksten han har bestemt for sin begravelse er hentet fra fortellingen om Såmannen. Og at sangene han valgte til bisettelsen i går var Kjærlighet fra Gud og Alltid freidig når jeg går. Sistnevnte avslutter slik:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder.
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Så får vi følge dette Bestefars siste ønske.

Med fred over Bestefars minne.

.. that saved a wreck like me..

Forbrytelse og Straff

Eller, Brotsverk og Straff, som det het, siden min bror og jeg var på Den Norske Teater, hvor alt skjer på nynorsk. Med atterhald om endringar.

En russisk jusstudent mangler penger. Godt det er flere av oss. Mens mine skritt for å få tak i penger stort sett består i å måke snø for min kjære husvertinne, vaske rumper på Finsalsenteret eller å være avlaster for en gutt lenka til rullestol, dreper denne mannen sin pantelåner med ei øks. Hun var ingen spesielt hyggelig dame, og jusstudenten mente han kunne bruke hennes penger til å hjelpe fattige. Uheldigvis kommer hennes søster forbi, så han ser seg nødt til å halvere henne med øksen også. Pengene tar han med seg.

Så går tiden, uten at Raskolnikov klarer å legge hendelsen bak seg. Han hevder for seg selv at enkelte mennesker har rett til å ta liv for å kunne komme videre i livet og bidra med sine mesterevner, men klarer ikke å slå seg til ro likevel. Han er en drapsmann.

Han bruker mange av pengene sine til å hjelpe en familie seg trenger penger for å få gravlagt faren som blir drept i et trafikkuhell. Datteren i familien forsøker å vise Raskolnikov Gud. Raskolnikov lar seg etter hvert ødelegge av det han har gjort. En mann forsøker å ta på seg skylden for ham, men politiet lar seg ikke lure. Raskolnikov melder seg etter hvert for politiet, og dømmes til straffearbeid i Sibir.

Stykket avsluttes med at kvinnen han er blitt kjent med roper: ”Raskolnikov. En dag skal du finne Gud.”


Nåde.

De færreste av oss er drapsmenn. De færreste av oss har ei øks gjemt under madrassen. Men Gud plasserte ikke ”Du skal ikke drepe” som the one and only og første bud. Forbrytelse fører til straff. Å synde fører til avstand til Gud, for Gud tåler ikke synd.
Men så heldigvis. Jesus tålte synd. I noen heftige ettermiddagstimer en lang fredag mange århundrer før Columbus ble andre europeer til å gjenoppdage Amerika, tok Jesus all synd på seg. ”Min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?”, måtte Han spørre, enda Han visste svaret: Gud tåler ikke synd. Men på grunn av, takket være, alt ettersom, Jesus, ser ikke Gud synd når Han ser deg. Han ser deg. Og Han leter etter deg. Fantastisk.
Det er dette som er nåde!

Og verden tørster etter nåde.

En spansk far satt inn en annonse i en spansk avis: "Paco, møt meg ved bryggen i morgen kl 11. Alt er tilgitt, - Pappa."
Dagen etter kl 11 møtte det opp 200 gutter ved navn Paco ved bryggen. Verden tørster etter nåde.

Så er det kanskje derfor en bestemt sang fremdeles lyder over hele verden, preger menneskeliv, roer forsamlinger, setter tårekanaler i bevegelser, løfter hender i været: "Amazing graze, how sweet the sound.."

Nåden stiger ned fra Himmelen. Og i møtet med nåden tier verden.

Med fred, Hansmagnus

Fra en født politimanns dagbok.

OK. Noen ser ikke ironien i denne. Gå da inn i deg selv og spør: Fulgte jeg godt nok med i norsktimene på ungdomsskolen?
Neppe. Husker du ikke smått fantastiske "Fra en født forbryters dagbok"?

..

Men jeg gråt ikke da jeg ble født. Og bestefar er ei heller noen stokk. Heldigvis, for Bestefar er min største helt. Han er snart 92 år og morsommere enn de fleste som har sendetid på TV2 og NRK en fredagskveld.

Det er lørdag. Ikke noe bemerkelsesverdig ved det, det er jo lørdag sånn i gjennomsnitt hver 7. dag, iallefall nå for tida. (Det føles dog som om det er mye sjeldnere.) Jeg er på skolen, skriver om "Stressvaksinering, mental forberedelse og skarpe aksjoner". Spennende nok å skrive om på en torsdag formiddag, men ikke lørdag ettermiddagsunderholdning.

Men i kveld skal jeg på teater. Forbrytelse og Straff av Dostojevskij. Med min bror. Takket være to stykk gratisbiletter.

I går lærte jeg forresten at vi må begynne å tenke på menighet som et hjem, en familie, ikke en bedrift. En menighet er altså et hjem, ikke et bygg. Vi skal ha foreldre, ikke sjefer. Vi skal ha LIV, ikke aktiviteter. Vi skal kunne få lov å ville, ikke bare måtte. Fordi vi skal ha trivsel, ikke bare tilvekst.

Står det noen steder at Jesus løp etter folkemassene? Står det "Jesus stilte seg opp midt i byen for å samle flest mulig"? Nei. Jesus stilte seg opp på de mest øde steder. (Hadde jeg stått og snakka midt i en ørken eller i en båt ute på sjøen ville de færreste kommet og hørt på.) Likevel kom folkemassene. Vi må leve positive liv. Så syns Jesus gjennom det. Amen.

Folk som irriterer seg over navnet mitt: Greit. Delta er Norges beredsskapstropp, antiterrorpolitiet, Norges (forbedrede) utgave av SWAT. Og nei. Jeg kommer aldri med der. Men ikke gidd å klage over navnet likevel.

Helgen står for døren og banker snart. God helg.

Let's start with the very beginning..

a very good place to start.
Jeg er en blogger. 02.02.2006. Det er 8 år siden Norges Cubling Forbund ble stiftet. Cato har bursdag i dag. Jeg har tatt mine første fingeravtrykk. Og jeg er blitt en blogger.

I går var nesten en like stor dag. Hamar Kommunestyre vedtok å bygge en ny stadion i Hamar, ærverdige, legendariske Briskeby skal bli Østlandets nye signalbygg. Med 10 200 tilskuere skal HamKam overta fotballtronen i Norge. Og det startet bra, HamKam vant 5 - 0 mot Kongsvinger den dag i går.
Og ikke minst: Mari og jeg var på West Side Story i går. Det var meget gøy. Og veldig bra. Kunne bare mannen som satt foran oss gredd håret så det ikke sto opp og ut og dekket sikten vår.

Nok for denne gang. Skole kaller. Nye gjerningsmenn skal møte sin skjebne.

Med fred, Hansmagnus.